Japansk spisshund er en relativ ny rase, som så dagens lys først på 1920-tallet. Det var rasene samojed og pomeraner som ble brukt i avlsarbeidet. Hunden har blitt svært populær i Skandinavia; det er her utbredelsen er størst utenfor Japan. I hjemlandet gjorde den raskt furore, da folk oppdaget at den fungerte til det den ble avlet fram for: å være den perfekte selskapshunden. FCI (Fédération Cynologique Internationale) godkjente rasen i 1964.

Etter hvert som den japanske spisshunden ble mer og mer utbredt i hjemlandet, fikk det konsekvenser for kvaliteten på hundene. Dermed ble interessen for denne nye hunden noe mindre. De senere år har oppdrettere klart å avle fram sunne og gode stammer av rasen. I Norge kom de første eksemplarer av rasen i 1973, importert fra Sverige. Disse dannet dermed grunnlaget for hundene vi har i dag. I 1979 ble Norsk Japansk Spisshundklubb opprettet.

En liten og vakker hund

Den japanske spisshunden er liten i størrelsen; hanner er gjerne 30–38 cm i skulderhøyde, mens tisper er litt mindre. Hunden har rikelig med hvit pels, særlig fra nakke til skuldre. Halen har også svært mye hår, og bæres over ryggen. I front har hunden en spiss nese, trekantede ører som står oppover. Hodets størrelse er i harmoni med kroppen, avrundet og moderat bredt. Skallens bakre del er den bredeste, og gir det typiske spisshundpreget.

Selv om hunden er lett å stelle og ikke trenger hverken bading eller børsting så altfor ofte, velger en del eiere å være ekstra påpasselig med stell likevel. Dette er eiere med planer om å stille hunden ut, hvilket er en nokså vanlig grunn til at folk skaffer seg et eksemplar av akkurat denne rasen. Det er få hunder som er vakrere enn en velstelt japaner. Derfor er det ikke feil å bruke tid på stell, hvis du vil at den skal se ekstra bra ut.